Tid for sjømat

Du dumper ned på perrongen, og plutselig lukter det ikke eksos lenger. Det dufter sjø, salt og siste rest av sommer.

Østers

I Whitstable, en pittoresk port til Kent-kysten, er sankingen av østers så vidt i gang. På brygga står Kevin Carrey og preparerer morgenens fangst.

– Sesongen varer fra september til mars, brummer han i skjegget.

– Selv vil jeg ikke utpå i høst. Jeg er blitt for gammel for det. Ikke spiser jeg disse greiene, heller. Det blir vel som å jobbe i godtebutikken.

Faste gjester

Den som fortsatt liker havets frukter, finner desto mer å fråtse i bortover Harbour Street. Den beste restauranten for nasjonalretten fish ’n’chips, synes alle å være enige om, er V.C. Jones.

Ved disken sitter fem veloppdragne gutter og nyter frityrtung torskelunsj.

– De digger det, sier pappa Jonathan Capstick, med et nikk både til maten og familiens nye adresse i Tenterden.

– Vi flyttet ned fra London for tre år siden. Vi har venner her i Whitstable. Vi kommer en tur så ofte vi kan.

Kritisk kapittel

Dermed er vi inne på et kapittel som òg har sine kritikere. Såkalte «DFLs» – «Down from Londons» – er ikke bare populære i distriktet. Noen mener de har hovedskylden for at eiendomsprisene har eksplodert.

– Jeg var en av de første, skryter Malcolm Ganderton, som fryder seg med barn og barnebarn i egen «beach hut».

– Jeg traff ei lokal berte på 60-tallet og giftet meg med henne. Da var dette en stille by.

Siden har presset på strandområdet blitt nærmest uutholdelig, ifølge samme mann.

– Nå går disse hyttene for 25.000 pund. I tillegg må du ut med 900 i årlig tomteleie. Det er en latterlig sum.

Holder koken

Men Whitstable har maktet å ivareta sjarmen og særpreget. Noe av det første du legger merke til på besøk, er de uavhengige forretningene som preger sentrum: bakeri, slakteri, skate- og sykkelsjapper, kunst- og håndverkutsalg.

I Gatefield Sounds finnes attpåtil en «indie» platebar.

– Vi er veldig heldige. Stedet var akkurat for lite til at HMV og de andre kjedene etablerte seg. Vi holder koken, konstaterer innehaver Mike Winch.

– Folk verdsetter den personlige servicen. Derfor går det rundt, innskyter stamkunde Jill Woods straks hun skjønner det er presse i lokalet.

Norsk ambassadør

Også norske musikkjennere har lagt sin elsk på Whitstable. En av ambassadørene er Jonas Vebner, London-sjef for Music Export Norway.

– Når trykket blir for stort i asfaltjungelen, er det ingenting som slår å stikke ut hit, hevder han, og legger inn et ekstraord for JoJo’s i Herne Bay Road.

– Fisk- og skalldyrserveringen er grunn nok til å dra. Der kan jeg kose meg til sola går ned.

Reisefakta

Norwegian starter på snaut 700 kroner (tur/retur) for sine Gatwick-flyvninger fra Oslo/Stavanger/Trondheim.

Ryanair (Stansted) er gjerne enda rimeligere fra Karmøy/Rygge/Torp. Tog fra London Victoria til Whitstable koster 24 pund (tur/retur) utenfor rushet.

Innen overnatting scorer roomsnet.com høyt med menneskelig og sympatisk oppfølging. I London er Imperial-hotellene et kurant og strategisk alternativ. I Whitstable frister Hotel Continental med 23 rom i strandkanten, samt åtte konverterte fiskerhytter som starter på 75 pund per døgn.

På nett: seewhitstable.com har oversikt over det meste lokalt. Ellers flommer Facebook over av sider som «I Know a Great Little Place an Hour from London», med brukernes egne tips.