Evighetens konsert

Konserten spente vidt i tid. Fra Henry Purcell til den moderne koreanske komponisten Isang Yun.

Innledningen med firhendig klaver og romantikeren Franz Schubert ga en pompøs inngang. To ypperlige pianister, Sverre Bjelland og Bengt Forsberg, tolket Fantasi i f-moll på en fantastisk måte. Schuberts veksling mellom det lyriske og sterkt følelsesladde, hans overraskende melodisprang ble framført i Schuberts ånd.

Så Henry Purcells O let me ever weep. For denne anmelder ble det et høydepunkt. Ombra de Luce med lutt og barokkfiolin med tarmstrenger og barokkbue gir et mykt lydbilde som passet fortreffelig i det nydelige kirkerommet. Isa Katharina Gerickes stemme sto også godt til.

Et spennende møte fikk vi med den koreanske komponisten Isangs blåseoktett. Verket sto stilhistorisk i kontrast til de andre i konserten, men de åtte treblåserne tok oss med i en intens, men vakker musikk. Nok inspirert både av koreansk og europeisk musikk.
Overraskende melodilinjer flettet seg i hverandre til en enhet. Oboer, fagotter, horn og klarinetter bar sine melodilinjer fram til denne enheten. Og en stadig impulsiv bass lå under og forsterket det hele. Svært dyktig framført av Oslo kammerakademi.

Derfra til Gustav Mahlers andre symfoni med mezzosopranen Ivonne Fuchs og pianisten Bengt Forsberg. Fuchs stemme er malmfull og kledde dette konsertlokalet.

Avslutningsnummeret var Robert Schumanns klaverkvartett i Ess-dur med Sveinung Bjelland, fiolinisten Arvid Engegård, bratsjisten Aida Carmen Soanea og cellisten Torleif Thedèen.

Dette levde fra start. Fire satser allegro, Scherzo, Andante cantabile og Finale Vivace.

Dette tok oss med mot evigheten, særs levende framført med spelemannen Engegård som med innlevelse fikk oss inn i Schumanns verden.

I tredje sats, andante cantabile danset Tunmarcks engler duvende i taket, og vi satt der oppe i skyene sammen med dem.

«Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter»