Med hest og vogn for 100 år siden

Før bilens tid var det hesten som var framkomstmiddelet. Du kunne jo bruke beina eller sykle, om du var den heldige eier av en sykkel. Tog var også en mulighet, men da hadde du bare et valg. Retning hovedstaden. Skyssvesenet var godt utbygd med skysstasjoner både i byene og på landet.

Det var hesten som rådde grunnen ved forrige århundreskifte. Den ble brukt til transport av varer, til å trekke diverse jordbruksredskaper og til å frakte mennesker.
Løkkene rundt i og omkring Kongsberg var viktige for å skaffe for til alle disse hestene. Tenk bare på brannhestene. De skulle ha fôr selv om det var langt mellom hver gang det var brukt for dem. Vi vet at Aksjebakeriet i Kirkegata hadde egen løkke for å skaffe fôr til sine hester. Vognmennene hadde også egne løkker. Noen fikk navn etter eierne. For eksempel Skarpås-løkka opp mot Stretalia.

Turisttrafikken fikk et oppsving på Kongsberg da jernbanen kom til byen i 1871. Antall vognmenn, en betegnelse på yrkesgruppa fra midt på 1870-tallet, steg i takt med trafikken. For å kunne drive skysstrafikk måtte det søkes om konsesjon på de forskjellige strekningene, og hest og vogn forevises i rådhusgården.
Taksten for hest og vogn for to personer Kongsberg – Tinnoset var kr. 28,98 i 1903. Det var en drøy dags arbeid å komme seg fra Kongsberg til Tinnoset. Om det ikke ble turister med tilbake til Kongsberg, var det vel ikke akkurat noe å hoppe i taket over å innkassere i underkant av 30 kroner for to drøye arbeidsdager, med utgifter til stallplass og høy til hesten pluss andre løpende utgifter.

Bruken av hest skapte arbeidsplasser for en lang rekke håndverkere, som for eksempel sadelmakere, smeder og hjulmakere.
I 1900 var det 35 vognmenn på Kongsberg. Noen av dem hadde annet arbeid ved siden av. Det kunne for eksempel være en bonde som trang litt ekstra inntekter. Av hjulmakere var det tre stykker pluss en «smed og hjulmakermester». Det var hele 61 stykker som titulerte seg som kjørselsmand eller kjører. Av disse var det ei enke, Ellen Sofie Ruud, som sto oppført med «Kjørsel» som yrke. Den 18 år gamle sønnen hennes, Sigvart, drev med det samme.

Etter hvert fikk vognmenn og kjørere stor konkurranse. Kanskje det først var fra sykkelen, som ble et populært framkomstmiddel etter at den ble utstyrt med luftfylte dekk. Ellers var det nok bilen som etter hvert tok over transporten av mennesker og varer. Mange vognmenn tok sertifikat og fortsatte samme trafikken, men med automobil i stedet for hest.

Andre vognmenn greide ikke å kvitte seg med hesten. De tok de oppdrag bilen ikke maktet på veier langt fra oppgradert til moderne framkomstmidler. Det kom et lite oppsving for hestetransporten ved utbygging av numedalsbanen, og da krigen kom ble hesten igjen et nyttig framkomstmiddel, med bensinrasjonering og elendig tilgang på reservedeler til bilparken.
I vår barndom ruslet det hester rundt i byen med bakervarer, trelast og postsekker. Alt gikk i et annet tempo i de tider.