Tippoldeforeldre søkes

Der hadde DIS Kongsberg (Databehandling I Slektsforskning) kursing og informasjon om hvordan man kan lette arbeidet med slektsgransking.

Lokalhistorie, bygdebøker og familie
Gunvor Godstad får hjelp av Hilde Wedde fra DIS Kongsberg, og leter etter opplysninger om tippoldeforeldrene sine i databaser og historiebøker.
– Jeg har bare tullet litt med slektsgransking. Jeg tør ikke å la det bli for mye, da kommer granskingen til å ta helt overhånd. Men det er spennende å finne tilbake til røttene sine, sier Godstad. Som til slutt må dra hjem med uoppklart sak. Tippoldeforeldrene hennes var umulig å oppspore.
– Vil du starte med slektsgransking, så begynn med de levende kildene du har. Spør ut besteforeldre, foreldre, tanter og onkler om alt de vet om slekten sin. Få ned navn og levetid, søskenforhold, og hvem som var gift med hvem. Så kan du begynne å tråle kirkebøker, bygdebøker, skifteprotokoller og rettsprotokoller, forklarer Remi Pedersen, leder av DIS i Kongsberg.
Han er storfornøyd med oppmøtet i biblioteket, og tipper at nærmere seksti personer har vært innom for tips og råd.

Ikke bare tørre fakta
– DIS Kongsberg dekker alle Numedalskommunene, Kongsberg og Øvre Eiker. Til sammen har vi rundt hundre medlemmer, og det er folk i alle aldre. Fra studenter i tjueåra til pensjonister. Blir du bitt av denne basillen blir du ikke frisk igjen. Man blir helt hekta.
Pedersen poengterer at slektsgransking i mindre grad dreier seg om tørre tall og fakta.
– Å få vite hvem som døde når er ikke poenget. Det spennende er å få et innblikk i hvordan ens egen slekt har levd. Hvorfor de tok de valgene de gjorde, hvorfor livene deres ble som de ble. Det er her hele fascinasjonen ligger. Og dette kan man lære hvordan man skal få til ved å kontakte DIS.

Fritiden forsvinner
En som har vært bitt av basillen i flere år er Hallvard Skobba fra Sauherad. Riktignok er han pensjonist, men han har rett og slett ikke fritid lenger.
– All tida jeg har til overs går til slektsgransking. Nå har jeg kommet meg tilbake til 1700 tallet, til min tipp tipp oldefar. Jeg vokste opp med en mor som var glad i å snakke om slekta. Hos meg gikk det inn det ene øret og ut det andre. Det angret jeg på senere. Da jeg begynte med slektsgransking, startet jeg faktisk med å gå på kirkegården og lese på gravstøttene.
Skobba har lært seg å lese gotisk for å kunne forstå de gamle kirkebøkene og bygdebøkene. Nå vil han prøve å legge inn den informasjonen han har funnet på nettet.
– Så får man mer system på det. Og så kan kanskje andre som er bitt av basillen bruke noen av opplysningene mine.