Forsøker fremdeles å forstå

Vidar Lande, Kongsberg

– Jeg blir trist. Det er ufattelig at det går an å gjøre de tingene som han gjorde. Dette påvirker alle i Norge. Det har vært vanskelig, og jeg har tenkt på det hver eneste dag.
Sånne hendelser gjør at man blir enda mer bevisst på å drive et demokratisk samfunn. Det har vært vanskelig. Jeg føler en tristhet inni meg. Det er helt ufattelig, men Norge viser at vi er et demokratisk samfunn. Alle pårørende har vist styrke. Jeg er imponert over hvordan Norge har taklet det.
Jeg tenker mest på dem som er berørt, jeg kjenner selv mange av dem. Det preger oss alle.
Uavhengig av politisk ståsted ser vi engasjerte ungdom som står for gode verdier og et demokratisk samfunn. Den dagen Marte var tilbake i kommunestyresalen brøt det ut spontan applaus. Marte er beviset på at vi ikke gir oss. Vi kjemper mot terror. Vi kan stå oppreist å jobbe for et åpent og demokratisk Norge.
Helt personlig vil jeg si at den talen jeg holdt på Kirketorget er min aller sterkeste opplevelse som ordfører. Det var vanskelig, og samtidig godt å få møte så mange mennesker som sto sammen.

Se talen her: (Saken fortsetter under videoen)

Thomas Fosen, Flesberg

– Jeg var ordfører 22. juli i fjor. Ingen i Flesberg var direkte berørt. Sånn sett var vi skjermet. Siden da har det vært oppe i kommunestyret. Og hendelsene har blitt markert i forskjellige sammenhenger.
22. juli bringer mer alvor til politikken. Vi ser litt bredere på det hele. Det er viktige ting i livet, og ting som ikke er så viktige. Vi skal ta vare på hverandre, og det er verdier vi har trukket inn i kommunen.
Jeg var hjemme da jeg fikk nyheten. I begynnelsen kunne jeg ikke tro det. Så begynte rapportene å komme inn fra Utøya. Det var et sjokk. Da dødstallene kom om natta begynte vi å se omfanget. Det var forferdelig.
Det er klart at hele ugjerningen er ufattelig for en som sitter på sidelinjen. Hadde vi vært nærmere hadde vi kanskje forstått mer. Dette var noe ingen i Norge kunne tenke seg i Norge. Så blåøyde var vi.
Det er spesielt når vi nærmer oss ettårsdagen. Jeg har tenkt på det hver dag. Det ligger hele tiden og surrer i bakhodet.

Dag Lislien, Rollag

– Det var veldig spesielt i fjor. Jeg var på ferie og jeg husker sønnen min ringte morgenen etter og sa at det var meldt om 80 drepte. «8 drepte? spurte jeg. Nei, 80!»
Da kom det opp i dimensjoner som gjorde at du ikke kunne fatte det. Det var helt vanvittig, en uvirkelig situasjon. Det var spesielt for alle.
Hendelsene har styrket bevisstheten min om hvor viktig det er å bygge gode holdninger og skape rom for alle. Vi må rette et enda større fokus på barn og unge, og holdningsskapende arbeid.
Det er flott at Norge i ettertid takler dette på en ordentlig måte. Jeg er takknemlig for at vi bor i et sånt land. Det er nettopp det som gjør oss sterke.
I politikken begynner det nedenifra med de små sakene. Det er de som bygger samfunnet. Det starter i det små og danner grunnmuren som gjør oss i stand til å takle vanskeligheter.
Jeg tror det er viktig at det returnerer til det normale. Vi skal selvfølgelig tenke på de berørte og minnes de drepte, men vi kan ikke la det påvirke hverdagen vår på noen annen måte enn å bidra til og styrke det åpne demokratiske samfunnet vårt ytterligere.

Eli Hovd Prestegården, Nore og Uvdal

– 22. juli 2011 er en dato det er umulig å ikke ha merket seg ved, hvor man var, hva man gjorde.
Jeg hadde akkurat kommet hjem fra ferie. Da jeg så bildene fra regjeringskvartalet følte jeg en merkelig maktesløshet. En fikk lyst til å ha alle sine nærmeste rundt seg.
Alt var veldig uvirkelig de første ukene. Nå synes jeg mye er tilbake ved det normale. I de første ukene tenkte jeg at ingenting kom til å bli som før. Men nå er hverdagen tilbake, mer eller mindre.
Men dette vil jo alltid bli med i fortsettelsen. En spør seg oftere hvor i all verden vi er på vei, hva slags samfunn skal vi forme? Hvordan skal vi motvirke det negative og det destruktive?
Det vi jo for så vidt har sett etterpå er et større engasjement. Det gjorde noe med ungdommen, flere engasjerer seg. Det har utviklet seg en bevissthet om at en selv må delta.
Det er jo ikke det store bildet som farger hver enkeltes hverdag. Det er i hver enkelt kommune at livene leves. Jeg føler meg fortsatt privilegert som får lov til å bidra.