Drapet på Gailo Staut av den feige... ?

"Møt meg på K-en. Hilsen Vidar Ta" hadde det stått på meldingen som hadde tikket inn på mobilen for drøye 15 minutter siden. Han hadde beveget seg ut av huset i Numedalsveien 94 da han oppdaget dem. To menn i sin beste alder med stor bolekropp som ropte. Han hadde hivd seg på sykkelen og stukket av over til idrettsparken.
Han var så sliten av å løpe nå. På grunn av snøføret hadde han måttet sette fra seg sykkelen like nedenfor bakken. Hvis han bare kom dit ville alt gå bra.
De nærmet seg nå. Hæstkuk! Hvordan hadde de funnet ham?
Han hadde vært så forsiktig, Vidar hadde insistert på det. Ingen måtte vite noe.
Snart oppe ved K-en nå. Han skled. Kravlet seg fremover. Så ble det svart.

Han så ut av vinduet.

Det var på tide det skjedde noe i denne gudsforlatte byen som han skulle fôre med ekte hardkokte nyheter.
Cannabisplantasjene hadde vært et friskt pust i redaksjonen. I det stille sendte han en takk til de som mente det var en god idé å dyrke grønt like ved hovedveien gjennom byen. Det var flere hovedoppslag i boks.
Nyhetsredaktøren tok beina ned fra desken. Renholdsarbeiderne kunne virkelig meg ikke gjøre noen ting riktig. Instruksene var sabla klare. Han låste opp skuffen med nøkkelen på innerlomma og fisket elegant opp flasken med Mr. Muscle blankpolish.
Han dusjet lett og polerte skiltet sitt med en dott bomull fra lageret i skuffen.

Blankt og fint sto det inngravert Counsellor Ketil Großmark.
Tiden i FNs hovedkvarter i New York hadde satt sitt preg. Stort og skinnende, akkurat slik likte han det. Det hadde vært sabla annerledes å bevege seg inn i en av verdens minste lokalaviser fra storbyavisa VG der han hadde tilbrakt tiden etter FN.
Men han var fast bestemt på å gjøre Laagendalsposten til noe mer enn en avis med stoff om gamle 85-års jubilanter som spiser kake.
Det skulle være store saker, store typer og tabloide vinklinger.
Søren! Snart var det påske, og folk reiste på ferie. Det måtte skje noe snart, hvis ikke måtte de satse på kosejournalistikk i påskehelgen, og det var han veldig lite innstilt på.
Hvem måtte han egentlig ta livet av for å få en sitatsak i VG? Politiradioen skurret.

De fant ham like nedenfor K-en i KIF-hoppbakken.

Politioverbetjent Morten Ola Gregersen snudde seg vekk. Liket av den anerkjente FMX-kjøreren Gailo Staut var ille tilredt.
Skistaven som åpenbart hadde tatt livet av ham sto ut av ryggen. Staut holdt mobiltelefonen i hånden. På den siste SMS-en sto det: "Møt meg på K-en. Hilsen Vidar Ta". Merkelig, det var da ingen som het det i byen. De fikk se nærmere på dette når de kom tilbake til stasjonen.
Egentlig passet det utrolig dårlig at Staut skulle ta kvelden akkurat nå. Politiet hadde mer enn nok med å etter- forske cannabisplantasjene som dukket opp som fluesopp i regnvær over hele byen.
Den dumme avisa ville ikke gi seg med maset heller. Og nå kom de i alle fall ikke til å holde kjeft.

Hvor faen var nettjournalisten?

Her måtte han ta affære. Politiradioen skurret igjen, denne gangen med tydeligere budskap.
– Tangofor2 dette er tungkilo200. Vi har funnet en død person nedenfor hoppbakken i idrettsparken, han har blitt spiddet med, tro det eller ei, en skistav.
Han kjente umiddelbart igjen stemmen, det var politioverbetjent Morten Ola Gregersen på krimvakta. Han var glad i å holde avisa for narr ved å legge inn falske meldinger på sambandet før store ting var på gang.
Han skulle ikke gjøre samme feilen to ganger, nå hadde han lært. Når politiet hadde meldt om en mann som gikk på vannet – så hadde det ikke vært sant. Han hadde sendt rubbel og bit av redaksjonen ut i en båt på Lågen, mens politiet avslørte en cannabisplantasje et annet sted.
Et skistav-drap i Kongsberg var vel like lite sannsynlig som at Jesus hadde gjenoppstått og rusla rundt på Lågen.
Dette kunne bare bety en ting; at politiet hadde lokalisert enda en narkofarm.

Ordføreren lot røyken sive ut mellom leppene og kjente kaldsvetten spre seg oppetter ryggraden.

Hvorfor ringte han ikke? Han burde vært tilbake nå. Skulle jo bare vanne de plantene, og melde fra. Selvfølgelig kunne det ha noe med å gjøre at Tandes egen mobiltelefon hadde vært borte siden i går ettermiddag, men like fullt han hadde jo kontortelefonnummeret. De måtte ikke bli avslørt nå. Det var for mye som sto på spill.
Dessuten ville han ikke at noe skulle skje med gutten. Pokker heller, han var blitt glad i den lille samen. Han hadde virkelig satt byen på kartet, og det satte han pris på.
Det var sånn det skulle være. Folk som brydde seg om stedet de bodde.
Derfor hadde det vært helt naturlig å innlemme Gailo i planene. Ordfører Vidar Tande tok et trekk til for å roe nervene. Han skulle få orden på kommuneøkonomien en gang for alle. Og det var like enkelt som det var genialt. Han hadde brukt regjeringens subsidier til eldreomsorg for å finansiere oppstarten. At et par bestemødre lå på lager, fikk bare være. Bare politiet sluttet å blande seg inn. Søren klype.
Plutselig hørte han kveding i det fjerne. Han måtte klype seg i armen. Søren klype det var ingen hallusinasjon. Ordføreren satte røyken i halsen. Tunge skritt lød nedover gangen. Det var så vidt han rakk å dra hasjpipa ned fra bordet imellom to hark i det døra ble åpnet.

Hun kunne nesten ikke vente med å presentere budskapet for ordføreren.

Hun var så glad, så lystig at hun dro et lite jubelstev. Hun luktet på det deilige printerferske papiret der fjorårsresultatet sto. Rødt på grønt. Denne gangen hadde hun til og med tatt seg friheten i å skrive ut på farger, som generelt ble sett på som det største tabu i Kongsberg kommunes rådhus. Den profilerte RØDT-politikeren Veslegøy Stjerneglad fortsatte i høyt trav. Hun passet på å ikke gå over i en altfor "overivrig galopp" videre mot målet. Det ville være for åpenbart. Snart var hun ved kontoret i enden av gangen i tredje etasje. Nå kom Vidar til å bli glad. Det var ingen ting hun likte bedre enn å se Vidar smile. Når han var glad var hun glad.

Veslegøy kom inn.

Vidar Tande var ikke særlig glad. Litt fordi han hadde håpet det var Gailo, men mest fordi han ikke fikk røyke alene.
Veslegøy strålte som alltid. Det minnet han om den gangen for lenge siden, da de begge hadde vært medlem av Rød Ungdom og kjempet mot høyreekstremistiske kapitalister. Han hadde lovet henne at det skulle bli de to, som sammen styrte en velbalansert kommune med god økonomi som delte med innbyggerne. Men mye hadde forandret seg siden den gang. Høyre hadde rævkjørt byen og økonomien en gang for alle. Dessuten var han gått over til Arbeiderpartiet som holdt en langt mer konservativ og kapitalistisk politikk.
– Vidaar? Jeg har gode nyheter for oss, for kommunen og for alle innbyggerne. Fjorårsresultatet er akkurat kommet!
– Gode nyheter?
– Overskudd Vidar, overskudd! 12 millioner!
Det virket helt uvirkelig. Han måtte virkelig slutte å røyke på jobb.
– Au.
Veslegøy hadde kløpet ham særs vennskapelig i kinnet for å demonstrere at det ikke var en drøm.
– Vidar dette er virkelig! Hun strålte enda mer og klasket rapporten på ordførerens bord.
– Rødt og grønt? Ja, men vi skriver jo bare ut i svart/hvitt med lavforbruk på toneren. Dette er tabu Veslegøy, tabu!
– Det er nye tider nå Vidar, øyeblikket er inne, snart er vi der. Slik vi snakket om den gangen for lenge siden, før du ble Ap-mann og kapitalist. Husker du ikke da vi satt sammenkrøket rundt Rød Ungdoms leirbål, Tandebassen?
Plutselig begynte mobiltelefonen å joike. Grand Prix-låta "Samiid Ædnan" fylte kontoret til ordføreren. Det var Gailos dedikerte ringetone.Var mobilen virkelig her? Han hadde jo mistet den for to dager siden. Det duret fra under papirene Veslegøy hadde levert. Selvfølgelig! Det var Veslegøy som hadde prestert å rote det til.
Mobilen lyste med bilde Gailo med den tettsittende FMX-drakten.
Denne samtalen ville han ta i fred. Han beordret Veslegøy ut av kontoret med ordene "Har ikke du noe stevkurs å ta deg av?"
Strålen sluknet i Veslegøy og hun stormet ut av døra.
– Hallo Gailogutt!
– Jeg er ingen gutt. Og jeg heter ikke Gailo. Jeg er politioverbetjent Gregersen. Hvem er det jeg prater med?
– Hei Gregersen, dette er Tande. Åssen er det med deg etter helga?
– Jo, bare bra, vi tok den litt ut eller hva Tande?
– Jo, det ble vel litt i overkant, men hvorfor ringer du fra Gailos mobil?
– Gailo er død. Han har blitt spiddet med en skistav. Jeg ringte bare opp nummeret som var på den siste meldinga.

Politioverbetjent Morten Ola Gregersen la på.

Hvorfor hadde ordføreren sendt melding til Gailo? Han kunne jo ikke sende meldinger en gang. Det hadde han i hvert fall sagt selv før han gikk inn i en stille gråt i den andre enden. Dette var merkelig. Tande som var en så god på-byen-kompis. De hadde ikke tall på hvor mange ganger de hadde blitt avbildet sammen i laagendalspostens bytryne galleri på nett.
Men han fikk se til å gjøre noe med liket.
Gregersen spyttet seg i hendene. Man måtte visst gjøre det før man skulle i gang med noe stort. Det hadde han sett på TV. Han likte TV. TV var gøy. Apropo det, hvor var egentlig TV? Nå som han sto her midt oppe i en blod og narkopøl som til og med kunne ligne Oslo. Han så for seg nyhetssendingen der han sto barsk og sa "ingen kommentar", akkurat som de kule gutta. Gutta fra Oslo. Men Kongsberg var ikke et sted for organisert narkokriminalitet og brutale mord. Kongsberg var et sted for fyllekjøring på sykkel og urinering i gågata natt til søndag. Og det var jo ikke noe for TV, det var noe for Laagendalsposten. Men nå kunne det jo hende TV kom, i hvert fall TV Drammen. Og det var jo i grunn en ganske gunstig kanal, da kunne han se seg selv på TV hver dag hele tiden i en uke. Han kom på at TV Drammen var lagt ned. Søren klype. Han så seg rundt, ingen TV-kameraer. Han fikk gå i gang med å trekke staven ut av Gailo.

Kjenningsmelodien til "Home & Away" fylte Laagendalspostens lokaler i Stasjonsbakken.

Ketil Großmark kastet seg over mobilen sin. Litt fordi han var flau over ringetonen sin, og litt fordi han ventet på tilbakemelding fra Lars Andres Slemmingsrar Überli som han hadde sendt i øst og vest for å sjekke alle boliger der det bodde vietnamesere i dekningsområdet.
På den måten kunne det hende de kom politiet i forkjøpet på et og annet. Han trykte hardt på ikke-svarknappen da han så det var Kongsberg og Omegn sanitetsforening. De skulle sikkert spørre om hvor en "Det-skjer"-melding var blitt utelatt.
Han slo nummeret til Politioverbetjent Gregersen. På den måten kunne han skylde på at det var opptatt, samtidig som han sjekket om hvor plantasjen var.
– Det er Gregersen.
– Det er Großmark. Passer det dårlig?
– Selvfølgelig passer det dårlig når jeg står og skal trekke skistaven som har drept Gailo Staut ut av kroppen hans… Søren klype. Det skulle jeg ikke sagt.
– Hva sa du for noe?
– Jeg sa ingenting.
– Jo da.
– Nei.
– Jeg veit du sa noe.
– Ok da. Gailo Staut er død, men jeg har ingen kommentar!
– Jo da.
– Nei.
– Sikker?
– Absolutt.
– Væær så snill?

Politibetjent Morten Ola Gregersen bannet høyt.

Dog var det inni seg - for han var tross alt i telefon med pressen og han ville ikke la de få mer å skrive om enn absolutt nødvendig.
Pokker. Großmark hadde sagt de magiske ordene. Han kunne ikke si nei, for det var han oppdratt til.
– Ja vel da.
– Hurra.
– Men vær rask, jeg har en stav å trekke ut.
– Ok. Har dere undersøkt drapsvåpenet?
– Nei, det sitter jo fortsatt fast igjennom Staut.
– Men kan ikke du undersøke det mens jeg venter?
– Sånn som hos NAFs EU-kontroll?
– Hva behager?
– Glem det, men jeg kan virkelig ikke gjøre det. Den må nok inn til Kripos for analyser.
– Hvorfor det? Tar ikke det mange ekstra måneder når du egentlig bare kunne undersøkt det selv? Er det en slags konspirasjon for at pressen ikke skal få svar i sakene – sånn at ting bare skal stagnere og vi skal glemme det?
Großmark var smart - for smart. Han hadde gjennomskuet politiets offisielle pressepolicy. Han måtte gi etter.
– Ja, ok da, så skal jeg se litt på den. Det står "tilhører Børre Tess". Skistaven er full av blod. Trinsa er borte, hvis ikke ville den vel nok kanskje ikke gjennomboret han. Hallo? Er du der?
Großmark svarte ikke, men Gregersen kunne høre han løpe rundt i en hektisk ekstase og pisket de late journalistene i arbeid.
– Rydd forsida! hørte han igjennom røret.
Faen. Han la på og skrudde av telefonen, den avisa kunne ikke gi seg. Han sto der på måfå en stund med den blodige staven i hånda.
Han kunne ikke la dem skrive om Børre Tess allerede nå. Han skulle jo fremstå som helten her, da ble det helt feil om Laagendalsposten skrev hvem som var mistenkt dagen etter.
Gregersen tok frem telefonen, skrudde på og ringte tilbake.
– Großmark
– Det er meg igjen.
– Jaha? redaktøren lo den hikstende latteren sin.
– Dere kan ikke skrive om skistaven.
– Det er Laagendalsposten som bestemmer hva som skal stå i Laagendalsposten.
Den standardfrasen var Gregersen drittlei. Han var nødt til å få overtalt nyhetsredaktøren.
– Kom igjen da, jeg kan gi dere eksklusivt hvem som er morderen når jeg vet det.
– Ja greit. Men jeg kan vel snakke med Børre Tess på generelt grunnlag?
– Nei.
– Vær så snill.
Faen, han nyhetsredaktøren var god.
– OK da.

Großmark godtet seg.

Han hadde fått en suveren avtale med politiet, men likevel måtte han prate med Børre Tess. Det var en kjensgjerning i byen at Tess hatet den nå avdøde FMX-kjøreren. Flere harselerende leserbrev i Laagendalsposten hadde vitnet om det.
Hvordan kunne han prate med Tess uten å bryte avtalen med Gregersen?
Han fikk ta en fem på gata, med Tess og flere andre Kongsberg-kjendiser så det ikke så fullt så åpenlyst ut.
Etter et par små telefoner danderte nyhetsredaktøren morgendagens "Bare hyggelig"-side. Printen av side 2 og 3 så lovende ut.

Hva tenker du om Gailo Stauts bortgang?
Kamilla Morsen, håndballspiller
– Det er forferdelig trist. Han betydde mye for byen.

Valter Tann, konsernsjef i Kongsberg Futten.
– Grusom måte det ble gjort på.

Janne Jukkelberg, sanger
– Trist for FMX-miljøet. Jeg har tilbudt meg å synge i begravelsen.

Vidar Tande, ordfører
– Hulk, som å miste en sønn.

Børre Tess, skiløper
– Til pass for han. Nå kan kanskje noen andre av oss idrettsutøvere få litt oppmerksomhet. Endelig kan det bli noe annet enn Gailo på forsidene. Hurra! Nå kan skisporten få mer heder og ære.

TILBAKEBLIKK:

Det var alltid de som måtte gjøre drittjobbene. Og det var skikkelig kaldt i skogen nå. Kanskje var det fordi de hadde arbeidet som torpedoer de siste tyve årene, men det kunne da gått an for noen andre å ta i et tak også. Fader det skulle vært gøy å se de dresskledde sjefene bevege seg vekk fra kontorene og bli skikkelig skitne på henda.
De hadde foreslått det for konsernsjef Valter Tann, men han hadde ikke tent på ideen. Ble mindre styr hvis de tok seg av det sa han. Og det var klart de skulle ordne det. Jævla FMX-kjører. Trudde han kunne komme der og kjøpe opp Arsenalet. Også uten at noen fikk vite det.
Jammen godt de telefonavlyttet ordføreren. Hvis ikke hadde de aldri fått vite hva som foregikk bak ryggen på konsernsjef Kvam. Han hadde ringt dem med en gang han hadde hørt det. De måtte bli kvitt Gailo. Og det så fort som mulig.
I tre uker hadde de fulgt etter ham, men hver gang de nærmet seg var det noe som kom i veien. Det var egentlig en utakknemlig jobb å være leiemorder. Aldri så mye som et takk eller klapp på skuldra. Ikke kunne de skrive av utgiftene på skatten heller.
Men i kveld skulle de fikse det. Ikke skjønte de hva Gailo gjorde i Numedalsveien 94. Det var et lugubert og kriminelt sted. Vinduene var tildekket og det luktet til tider stramt.
Men det var ikke så farlig. Utstyrt med brekkjern og avbitertang skulle de nok bli kvitt han.
Der kom han ut! Han snudde han seg. Så begynte han å løpe til sykkelen sin. Han hadde sett dem. De fulgte etter ham inn i idrettsparken. I realiteten hadde ikke sjangs mot en sånn sykkel, men heldigvis satte Gailo seg fast i all snøen.
Han begynte å løpe. Han var nesten oppe ved K-en på hoppbakken nå, men de kunne rekke det allikevel. Men de merket straks at de ikke var alene i idrettsparken i det de så en annen skikkelse i fullt firsprang på vei ned mot K-en…

Publisert fredag 14. mars 2008 kl. 00:00.
Sist oppdatert fredag 14. mars 2008 kl. 13:24.