Ventetida er ikke over

Azad og Maroof reiste fra hjemlandet Afghanistan. Begge er nå asylsøkere i Kongsberg.
– Det var flere grunner og diverse problemer som gjorde at jeg måtte dra, sier Maroof.
Begge to er her alene, og forteller at de savner familiene sine.

Ny tilværelse

Azad har vært i Norge i seks måneder, mens Maroof har vært her i to. Begge har nå begynt å vende seg til tilværelsen i Kongsberg.
– Jeg hadde jo sett snø før, så den delen var ikke så overraskende. Det hender det snør i Afghanistan, og i fjellene der er det masse snø. Noen steder i Afghanistan er det til og med så mye snø at de noen ganger må stoppe trafikken, sier Azad og smiler, før han fortsetter:
– En av de litt mer merkbare forskjellene er nok at mennesker i Norge generelt har mer utdannelse.

Nervepirrende ventetid

Å være asylsøker er ensformig, og de fleste dagene oppfattes som like.
– Vi spiser og sover, det er alt vi gjør. Vi gjør praktisk talt ingenting bortsett fra å vente. Jeg blir ofte bare sittende og tenke på søknaden, forteller Maroof og smiler litt oppgitt.
Ventetiden er lang, gjennomsnittet ligger på rundt 34 uker.
– Det blir som om du skulle ta eksamen, og så vente 34 uker på resultatet. Det er med andre ord ganske nervepirrende, sier Azad.

Lyspunkt i tilværelsen

Røde Kors Ungdom vet at det ikke er like lett å være asylsøker. De har nå startet med sosiale kvelder for asylsøkere.
Kveldene finner sted annenhver torsdag, og i løpet av året har de planlagt forskjellige aktiviteter som påskeverksted og aking. Kveldene er avhengige av frivillige for å fungere, og Hawre Ali (19) er en av dem.
– Vi startet med disse kveldene for at asylsøkerne skal få komme seg litt ut. De blir for det meste sittende inne i hus med fire andre de ikke kjenner, sier Hawre.
Hun legger til at asylsøkerne har gitt uttrykk for at de synes det er veldig fint å komme seg ut.
– De synes det er koselig å kunne møte norsk ungdom. På den måten kan de få tankene litt vekk fra søknaden. Jeg anbefaler flere å hjelpe til, vi trenger flere frivillige, legger hun til.
Hawre kom selv til Norge som åtteåring, og husker det var mye venting.
– Det var egentlig ingenting å gjøre, men jeg var heldig. Det var nemlig en barnehage i nærheten, så jeg kunne være der å leke med barna.

Seks måneder natt, seks måneder dagslys

Verken Azad eller Maroof hadde noen særlig stor kunnskap om Norge før de kom hit, annet enn vage fortellinger.
– Jeg hadde hørt at det var et land som het Norge, hvor seks måneder av året besto av bare natt, og seks måneder av bare dagslys. Det stemmer jo ikke helt, sier Maroof og ler.
– Nei, det er ikke helt riktig, men i nord er det faktisk nesten slik, bemerker Hawre smilende.
– Virkelig? Vel, i så fall håper jeg at jeg kan dra nordover å oppleve det selv en dag, legger Maroof til.

Håp om fremtiden

For Azad og Maroof, og alle andre asylsøkere er framtiden usikker for øyeblikket
– Vi håper jo selvfølgelig at vi kan bli her i Norge, men uansett hva som skjer vil vi prøve å gjøre vårt beste for at vi kan gå en lys fremtid i møte, avslutter de.